slumbarn til skole 2020

Sarah Awori venter på svar om hun får opptak til universitetet etter fullført Secundary School

I disse dager starter våre elever sitt nye skoleår, etter deres jule/sommerferie. Dette blir vårt 7 skoleår vi sender barn til skolestart. Fra da vi begynte i 2014 med våre 25 første elever har vi i dag nærmere 60 barn i vår misjon, Slumbarn til skole. Ikke alt er avklart ennå, men det blir 8 nye elever som begynner i vårt program. To barn fra Mubende er flyttet til Kenya med sine foreldre, de går nå ut av vårt program. Vi venter på avklaring til to elever til, der den ene, Sarah Awori (bildet) har søkt om plass på universitet, men har ennå ikke fått svar. Kanksje opptak til studier vil bli nærmere mai 2020.

En av vårer elever Namwanje Zahara, som skulle ta overgang til Secundary School besto ikke opptaks prøver for dette. Vi har fått forspørsel om å kunne hjelpe henne med ett yrkes- kurs for å på denne måten hjelpe henne ut i arbeid. Vi har ennå ikke fått noen flere konkrtete opplysninger eller regning i forhold til dette. Hun er fortsatt i vårt program og vi håper å kunne hjelpe  henne vidrere i livet. 

Tvillingene Waswa og Kato Gerald, har fått seg nye ryggsekker

Vi fikk i romjulen besøke våre elever i Mubende

Vårt arbeid i Mubende håper vi få fortsette som før. Vår tidligere medarbeider der, Pastor Prosper måtte dra til Kenya før jul, da han var uønsket i Uganda av myndighetene der. Han har levd som flyktning i Uganda de seneste årene. 

Vi fikk ved vårt besøk bli kjent med vår nye kontakt person, Joel Byakatonda. Han er nå pastor i den lokale menighetensom vår venn Prosper var med å starte. Prosper hadde full tillit til at Joel kunne gå inn i vårt arbeid og at han ville gjøre en god jobb for oss. 

Mitt inntrykk var også at Joel tok denne oppgaven med barna i vårt program, samvittighetsfullt. 

Ved vårt besøk vi hadde i Uganda, Kampala og Kibuli slum, fikk jeg inntrykkk av at det var veldig mange kristne mennesker der. Allerede på vår reise via Kairo/Egypt hilser vi på medpassasjerer som er på vei hjemtil Uganda. Deter kristne mennesker som har tatt skole/utdannelse i utlandet, som bekjenner troen på Jesus. I slummen går vi til de familier vi støtter og langs løypa ser vi flere bedehus/Kirker, noen er store andre noe mindre. Jeg spurte James, vår medarbeider om hvor mange menigheter som holder til i slummen der, som svar fikk jeg at det er nærmere 50 menighetsforsamlinger der. Det er ett så stort anntall at vi her i nord må reise 500 km og kanskje ennå mer, for å finne ett så stort anntall menigheter.  På spørsmål om de hadde problemer med at dette også var enn muslimsk område, fikk jeg som svar at det er ingen problem med det fordi de kristen er så mange i antall, så her våger ingen å skape bråk. På ett møte jeg fikk forkynne var det to personer som bad frelses bønnen på slutten av møtet, :) . På møtet som var nyttårsaften var det mye lovsang og kirkerommet far fylt til randen av folk. Mange som ikke var kristene kom innom, ved en kort apell på ca. 10-15 minutter var det 11 personer som ville gi sitt liv til Jesus. Lovsangen og bønnen i møtet var det veldig bra for en nordmann som meg å få del i, det smeltet hjertet fullstendig for vår kjære Herre og Frelser, samtidig som det fylte mitt hjerte med kjærlighet til Gud og det Ugandiske folk. De har sine utfordringer, hvor den materielle fattigdommen er så stor, men de er rike i Gud, mye mere enn vi.  På ett generelt sitat kan jerg si at - De er ett gudfryktig folk! 

BibelOrd fra Salme 117:  LOV Herren, alle dere hedninger! Pris Han alle dere folk! For Hans godhet mot oss er stor og Herrens trofasthet varer til evig tid! Lov Herren 

Aminah Naiga

Jeg er nå kommet hjem fra min 5. misjons reise til Uganda og sitter igjen med mange inntrykk.

Vi, Ola Rønneberg, James Ochwo og jeg, brukte god tid til å besøke familier/barn vi har støttepartnere til. Dette for å bli bedre kjent og for å gi de den gaven deres partner/fadder har gitt de via vår misjon/tjeneste. Skolepenger som vi får, gir vi direkte til skolene ved hjelp av våre medarbeidere. Men her ønsket jeg å være med å overrekke familiene sine gaver. Ved disse besøkene fikk vi også se fattigdommens ansikt og samtidig se hvor vanskelige livsforhold noen lever under. Å gå i slummen er i seg selv en trist opplevelse, å møte våre venner i deres vanskelige livssituasjon gir sterke inntrykk og ett ønske om å kunne hjelpe ennå mere til og for mange flere i samme situasjon. Ved våre besøk fikk vi bare se en brøkdel av de utfordringer   som de mest fattige sliter med, da tenker jeg på alle de andre familiene der som sliter og som vi ikke fikk hilse på personlig. 

Jeg vil skrive litt om familien til Aminah Naiga. Vi har i 2020, 3 av hennes 4 barn (som bor hjemme) i vårt program for slumbarn til skole. Hun har en muslimsk bakgrunn. Hennes mann ble drept da han kjørte drosje i byen (i 2013 i Kampala). Røverne skjøt hennes mann og stjal alt av verdisaker i bilen. Hun ble da sittende igjen med i alt 5 barn. Vi fikk tidlig kontakt med denne familien. I 2015 ble 2 av hennes barn med i vårt program, slumbarn til skole. Ssekidde Shafik og Zahara Namwanje. Senere i 2019 kom en søster med, hun heter Nalubowa Nahiyah. Etter at de som familie kom i kontakt med oss har de vent om til troen på Jesus, og tilhører nå en av de mange menighetene som er i slummen Kibuli, der de bor. Ved vårt besøk fikk vi se hvor kummerlig noen bor, hennes hus tok inn vann når det var regntid og det fylte hele stua  fra gulkvet av og oppover, alt etter hvor stor flommen ble. De kunne ikke ha elektrisitet i huset pga faren ved dette stadige vannproblemet i huset. Vi har bestemt oss for å hjelpe denne familien med ett nytt sted å bo, vi håper det går bra og at det er noe vi kan stå for.   

Hva vil da skje med det "gamle huset" jo andre flytter gladelig inn og er takknemlige for å få tak over hodet.... Ser du fattigdommens ansikt? Mange bor ute på gatene uten noen  form for hus..... 

Kayongo Zahara har fått seg nye sko til jul

Det var likevel ikke bare trist å gå rundt i slummen. Det var mye Livsmot og kraft hos mange mennesker. Mye ærlig arbeid legges ned og folk  står på for å gjøre hverdagen levelig. Å treffe våre venner som møter oss med ett strort smil, som takk for den hjelpen våre partnere gir, er en sann glede. 

De barneselskaper vi arrangerer når vi kommer på besøk, er alltid en sann glewde å få være med på. Og at det kom nå i jula (2019) passet jo veldig bra for oss nordmnenn som er vokst opp med jul, gaver og festligheter. Ved årets juleselskap i Kampala var det nær 75 mennesker tilstedet og alle fikk seg ett måltid mat. Jeg fikk også holde en andakt for de som var der. 

Av gaver som ble gitt var det klær, sko og ryggsekker til alle barna i vårt prosjekt. Det ble ikke nok av ryggsekker,(vi har næmere 40 elever i Kampala) men bestemt og i ettertid kjøpt inn ryggsekker til alle. Barn til stedet som ikke var med i vårt program fikk også del i både klær og sko utdelingen, så langt det rakk.

Vi feiret også jul med selskap og gaver i Mubende. Her har vi i år 9 barn i vårt program. I Mubende fikk også barna sitt fest måltid, nye sko, ryggsekker og litt klær.